Verken liberal teologi eller, det som oftest forstås som dens motsetning, konservativ teologi er noe enhetlig system, her er mange varianter av begge typer. Ordet liberal finner vi på flere områder, vi snakker om "liberal økonomisk politikk", "markedsliberalisme", "kulturliberalisme". Alle disse begrepene har noe med "frihet" å gjøre.

Konservativ kan også forstås på mange måter. "En som holder på det gamle", blir betegnet som konservativ. Men "det gamle" kan gå på få form, kultur og skikk, eller det kan gå på verdier og sannheter.
Slik kan man gjerne være liberal i form men konservativ i sak/innhold.

I teologihistorien kjenner vi den liberale teologi som de nye tanker som kom på 18- og 1900-tallet, særlig representert gjennom tyske tologer som Ritschel og Harnack.
Man mente at teologien hadde forvitret i et fast system som bygde på en teori om at Bibelen var inspirert av Gud ord for ord. De kristne dogmer var grunnet i en ulykkelig sammenblanding av bibelens ord og gresk filosofi.
Mot dette brøt den nye tid, kritisk historievitenskap, samfunnsvitenskap og et nytt verdensbilde som bygde på moderne naturvitenskap.
I møte med dette ville troen gå til grunne.
Den liberale teologi hadde et apologetisk sikte, den ville redde troen for det moderne mennesket.
Troen skulle ikke knytte an til det rasjonelle men til den religiøse følelse som også var i moderne mennesker. Gjennom en kritisk bibelforskning skrellet man av bibeltekstene de greskfilosofiske gevanter og fant det "opprinnelige evangelium", den tro som Jesus hadde.
Det som fikk hardest medfart var gudsbildet, Kristi guddom, forsoningslæren, oppstandelsen, underne, fortapelsen. Den tids liberale bemerket seg ikke som "liberale" på det moralske område.

Hvordan disse strømninger fikk påvirke vår egen kirke og den strid det medførte er spennende lesning. Anbefaler gjerne Carl Fr. Wisløffs Norsk kirkehistorie, bind 3, side 115ff.

I dag er det mange teologer som ikke vil befinne seg vel med merkelappen "liberal". De opplever seg selv som moderate, ja konservative i forhold til den klassiske liberale teologis standpunkter, ikke minst når det gjelder læren om Kristus.

En vil likevel se en rekke felles trekk, og i tillegg til de ovenfor nevnte har særlig etikken kommet som et nytt stridsemne.

Nå er det det å si at også konservativ teologi anvender kritisk bibelforskning.
Det er stort sett ikke bibelforskning eller ikke bibelforskning som avgjør hvilke standpunkter man havner på, men hvilke forutsetninger og ideer man bedriver sin forskning ut fra.
Nettopp bibelforskningen har vist at Det nye testamentet er en utrolig godt bevart bok, som representerer den opprinnelige tro, fra apostlene og urmenigheten.

Men for mange teologer og lekfolk er den på mange områder en uakseptabel bok.
Noen teologer vil si at NT er full av forskjellige "Jesusbilder" og "lærer", den er preget av sin tid på godt og ondt. Eks. Paulus er preget av et kvinneundertrykkende gammeltestamentlig syn på kvinnen. Derfor må vi holde fast på "det egentlige" og det som oppleves som frigjørende for mennesker i dag.
Den menneskelige erfaring, og den skal man ikke kimse av for mennesket er jo skapt i Guds bilde, er en hjelp til å skille det egentlige fra det tidspregede i Bibelen.
Ut fra dette kan man for eksempel oppleve følgende utsagn: "Noen utsagn tillagt Jesus kan jeg ikke akseptere". Eller: "Noen steder er det opplagt at Paulus har forstått evangeliet, andre steder er han helt på bærtur."
Forskeren selv har altså forstått hva evangeliet er og han kan bruke det som en mal til å skjære bort det overflødige.

"Liberale standpunkter" kan man i dag finne i alle leire, lekfolk og teologer, høykirkelige, folkekirkelige og karismatiske.

Konservativ teologi vil langt sterkere si at NT har et enhetlig budskap, selv om bibelens bøker er preget av personligheter, tid og sted. Det som preger NT er ikke først og fremst den tid det er blitt til i men det fundamentalt nye som møtte disse menneskene og som forandret deres tanke og liv. Konservativ teologi vil bedrive bibelforskning og fortolkning for å forstå "hva Jesus virkelig mente med det han sa."
Og det er viktig: Dette er forpliktende for oss, fordi en Jesu disippel er en som har lært å holde hva Jesus har befalt. Noen ganger vil det bekrefte den menneskelige erfaring, andre ganger vil det korrigere den.
Kirkens trosbekjennelse er ikke uttrykk for senere filosofisk tankestoff men en sammenfatning av hva kirken alltid har bekjent. Den vil derfor være den beste hjelp til å holde fast på "det egentlige".

Liberal teologi er på den ene siden noe som har oppstått på et bestemt punkt i den historiske og kirkelige utvikling, på den annen side tror jeg personlig den henger sammen med visse tendenser i vår menneskelighet.
Også på Jesu tid var det en merkelig moderne "liberal" skole, nemlig saddukeerpartiet.
Liberal i den forstand at de avviste troen på oppstandelsen, engler og ånder.
Jesus advarte mot saddukeernes lære, og hans anklage mot dem var at de ikke kjente skriftene og heller ikke Guds kraft. "Saddukeernes surdeig" har fulgt kirken hele tiden, og avstedkommer et kraftløst budskap.
Det er fare på ferde når teologi blir byggeklosser vi selv kan flytte på alt ut i fra hva vi selv og tiden opplever som rett og meningsfylt. Vi bør ha en ydmyk og lyttende holdning til hva Jesu egne apostler fikk se, for det er dette som er kristen tro. En tro som ikke først og fremst er en ide men en virkelighet som har forandret vårt forhold til Gud og som kan forandre våre liv.
Å bli en del av evangeliets virkning er den beste forutsetning til å forstå hva evangeliet er.

Arne Inge Vålandsmyr